Roar Amdam sier at sosiale verdier er uttrykk for samfunnets normer og verdier. Kun evidensbasert kunnskap der mekanismen mellom årsak og virkning er uavhengige av tid og rom, kan sies å være objektiv og dermed verdinøytral. All annen kunnskap er basert på verdier, enten implisitt eller eksplisitt. 

Normer og verdier styrer alle aktører sine tolkinger av situasjoner, løsninger de kan akseptere, og hvilke handlinger som blir vurdert som tilfredsstillende. I alle former for samarbeid mellom aktører vil konflikt basert på ulike normer og verdier komme til syne. I samarbeidsdrevet innovasjon kan konflikter være avgjørende for samskaping, men krever aktive konflikthandteringsstrategier for ikke å bli lammende. Dette kan f.eks. være å bli enig om hva en er uenig om, og finne felles praktiske løsninger. 

Sosiale verdier blir utformet i spenningsfeltet mellom visjoner om ønsket utvikling og gjeldende utviklingstrekk. Det vil si at det er viktig å utvikle visjoner og mål om det gode samfunnet. Samtidig kan en ikke være blind for behovet for å gjøre noe her og nå med utviklingstrekk som kan føre en dit en ikke vil (Brox, 1995). 

I det systematiske plan- og innovasjonsarbeidet innebærer dette en prosess der aktiviteter, effekter og konsekvenser blir vurdert opp mot verdier som demokrati, bærekraft, likeverd og tilfredstilling av behov. Klokt lederskap er å vurdere i hvilken grad en greier å ivareta organisasjonen sin institusjonelle integritet. I dette ligger at ledere får mulighet til å ha en rammesettende funksjon (Amdam, 2019).

Innledning 

Samfunnsutvikling i Norge og verden står slik ved et skifte. Samfunnet har stor interesse av å benytte samskapende innovasjon som virkemiddel for å nå bærekraftmålene effektivt, og for å møte den parallelle trend av bekymring globalt for at demokratiske verdier og praksis er under press og forvitrer. Samskapende innovasjon tas i økende grad i bruk når problemstillingene er kompliserte, der problemforståelse og akseptable løsninger må forhandles og finnes gjennom innovasjonsprosessen, der kritisk viktige aktører og ressurser inkluderes, deriblant ordfører.  Hva som er klokt lederskap av ordfører er av interesse fordi ordfører er en kritisk viktig aktør å involvere for å skape resultat av slike prosesser, men resultatet er avhengig av hvordan ordfører involverer seg og viser sitt lederskap. Ulike hensyn må balanseres, slik at ikke samfunnsstyringen selv forvitrer gjennom innføring av nye metoder som ikke er tilpasset konteksten de skal virke i.   

Kontekst og teori blir reflektert over i et maktperspektiv. Dette fordi jeg analyserer institusjonell endring som konsekvens av bruk av ulike former for makt, som tilpasset kontekst blir uttrykket for klokt lederskap. Enhver endring er forskyving av makt og ressurser fra noen til andre. Forekomst av makt og handtering av makt er viktige element i enhver endringsprosess (Lukes, 1974). Med mange ulike interesser og vesentlige endringer i spill, må det påregnes at makthåndtering blir en vesentlig del av planleggingsprosess for å strukturere et klokt lederskap i alle prosesser og nivåer av planlegging. 

Kilden til klokt lederskap blir slik individets bevisste refleksjonsprosesser og mentale modeller for å forstå hva som strukturerer en helhetlig bærekraftig utvikling. Når disse modellene tas i bruk for utøvelse av lederskap gjennom handlinger og bevisste ikke- handlinger for å nå mål, dannes grunnlaget for klokt lederskap i en helhetlig og funksjonell forståelse på institusjonelt, strategisk, taktisk og operativt nivå. 

Bærekraftig politikkutvikling gjennom samskapende innovasjon krever helhetlig samfunnsplanlegging, der demokratisk legitimert lederskap er avgjørende for at de resultater som skapes gjennom politiske prosesser skal oppleves som kloke.  

Makt som analyseverktøy 

Østerud (1979:12 i Amdam, 2011:52) defineres samfunnsplanlegging til å være et system av strategiske vedtak for å utforme fremtidige handlingsveier, mens Pfeffer (1981) sier organisert politikk innebærer de aktiviteter som gjøres i en organisasjon for å fremskaffe, utvikle og bruke makt og andre ressurser for å oppnå de ønskede resultat i en situasjon der det er usikkerhet eller dissens rundt valg. 

Å ta på seg «analysebrillene» makt er et krevende teoretisk analyseperspektiv. Både Habermas sin teori ”kommunikativ handling gjennom herredømmefri politisk viljesdanning», og ulike teoretiske perspektiver for institusjonalisme (Giddens, Scott) er idealbeskrivelser. Deres teorier forholder seg i liten grad til makten sin påvirkning i faktiske situasjoner (Flyvbjerg). Teori om samfunnsstyring fokuserer i stor grad på aktøren som styrende for utvikling, og vektlegger i mindre grad til de strukturerende krefter. Slik mister en viktige sammenhenger mellom individ, institusjoner og samfunn. 

«Makt er en eiendel i et hvilende system; politikk er studiet av makt tatt i bruk/ i handling. Bærekraft som samfunnsvisjon fordrer en større forståelse enn samfunn, i form av å se virkeligheten som et sammenhengende og komplett øko-system. En slik utvidet forståelse utfordrer våre strukturelle teorier om demokratisk styring. I møte med en slik forståelse må planlegging som kapasitetsbyggende prosess og favne om aktører som står utenfor en demokratisk forståelse. 

Vår forståelse av individ, institusjoner og samfunnets rolle i kapasitetsbyggende prosesser for samfunnsutvikling står i ulike demokratisk historiske/ kulturelle tradisjoner, som påvirker hva som er relevant kunnskap i politiske beslutningsprosesser. Dette gir strukturelle utfordringer knyttet til sammenbrudd av gjennomgripende mening, og en uendelighet av meninger som må møtes med romslighet for mangfold og fleksibilitet. 

Mennesket som subjekt i sosial analyse inngår i sammenhengende systemer der begrepskoder, forståelse av virkeligheten/ episteme inngår i sammenhengende systemer, der vi er sosialt skapte individ, og der vi fungerer avhengig av samfunnet.  Som deltakere utsettes vi innenfor dette systemet for kulturpåvirkning. De strukturerende krefter av kulturpåvirkning har former som sosiale regler (episteme), institusjoner for å begrense muligheter og sikre opprettholdelse av disiplin for reproduksjon gjennom koder og kultur. 

Hensikten er å ordne individets tilknytning til samfunnet over tid. En økende fragmentering og oppdeling, der de gamle reglene ikke gjelder, eller blir utfordret av ny etikk og verdier skaper fragmentering som gir både muligheter og utgjør trusler for individers tilknytning til samfunnet, og slik reproduksjon av samfunnet over tid.  

Allen (Allen et al, 1979:77) sier «organisert politikk involverer intensjonelle handlinger av innflytelse for å øke eller beskytte selvinteressen til individer eller grupper». Maktens innvirkning (Faucault og Baudrillard) ”flyter” i alle nivå av samfunnet, og utfordrer oss til å oppdage og kontrollere denne. Det er slik en betydelig vei å gå fra det teoretiske fundament, til praktiserbare former. Å få folk til å snakke sammen og bli enig er en grunnleggende enkel tilnærming. Den bygger på en rasjonalitetslogikk der en tenker tilstrekkelig relevant kunnskap vil drive partene sammen, og motivere dem til å finne løsninger sammen, fordi det tjener alle best. Kommunikativ handling er slik i teorien enkel. 

I praksis krever konseptet praktisk tilrettelegging ut fra en forståelse av makt som rasjonalitet for handling for kunne virke. Dette setter krav til at planleggingssystemet, selve planlagingen og planleggeren sin kompetanse og ferdigheter tilpasses gjeldende kontekst. For å få dette til må kommunikativ planlegging få innvirke på og bli tatt i praktisk bruk på en måte som er fokusert og planlagt. Dette stiller krav til utvikling av praktiske metoder og prosesser som og ivaretar at vårt teoretiske utgangspunkt kan være for konservativt. 

Vi står selv situert i vår egen sosiale virkelighet, som har produsert de uønskede sideeffekter gjennom måten vi er organiserte på, og med de maktfordelingsmekanismer som er.  Om vi ikke er bevisst dette og kan være kritiske og til det vi tar som en selvfølge, vil vi istedenfor sosial mobilisering kunne ende opp med å videreføre og forsterke eksisterende maktrelasjoner.

«Politisk makt er politisk aktivitet med intensjon om å overvinne motstand eller opposisjon, med bevisst vilje til å bruke makt for å overkjøre opposisjon i en valgsituasjon» (Pfeffer, 1981 i Ott, Shafritz & Jang, 2011: 319). I det daglige representerer ordfører den folkevalgte makten i kommunene, og er ofte den eneste folkevalgte heltidsansatte politikeren. Ordfører er slik fremst av likemenn, styrer lokal dagsorden, mobiliserer politiske ressurser og skaper arena for både nasjonale initiativ/ styringssignaler og lokale interesser. Ordfører sin deltakelse i lokale, regionale og nasjonale utviklingsprosjekter er etterspurt fordi denne rollen innehar viktig portvokter- og brobyggerfunksjoner i lokalsamfunnet. 

Ordførers formelle myndighet og oppgaver er definert i Kommunelovens § 6-1, der de fleste kommuner i Norge er styrt gjennom Formannskapsmodellen som bygger på bred konsensusbygging bak vedtak for å sikre stabil samfunnsstyring over tid. Den norske ordførerrollen er slik en konsensusbygger etter lov, og det å bevisst bruke makt for å overkjøre opposisjon i en valgsituasjon avviker derfor fra praktisk politisk hverdag i Norge. 

I en tid der det karismatiske lederskap vinner oppslutning, i kombinasjon med at politiske regnskap benyttes for å legitimere effekten av eget lederskap i valgkamper og etablering av autoritet som lokalsamfunnsleder vil det ligge spenninger mellom rollen etter lov, og uformelle kilder for makt i ordførerrollen som må balanseres klokt.  

Ordfører har makt (Lukes, 1974) til å påvirke hvordan A får sin vilje på bekostning av B, legalt som aktør i demokratiske prosesser, men og illegalt om det skjer fordekt eller av usaklige grunner gitt regulatoriske rammer i lov og regelverk. Ordfører har makt over dagsorden, og tid til å prioritere og bort-prioritere deltakelse i prosesser, og slik mulighet til å påvirke hva folk ønsker og mener. Makten er slik tre-dimensjonal mht kilder. Makt kommer til uttrykk i form av ressurser til disposisjon, eller utøvelse i form av håndtering av ressurser for å få gjennomslag i en gitt situasjon (Lukes, 1974), og henter sin legitimitet i eller i kombinasjon med alle institusjonelle legitimitetskilder som regulatorisk forankring, normative forventinger, kognitiv forståelse og pragmatiske handlinger hos aktør selv i konkret samspill med sine omgivelser i gitt kontekst. 

Ordfører har begrenset formell makt etter lov alene, men stor uformell og faktisk makt over politikkutviklingen mellom valg og i daglige handlinger. Å forvalte både den formelle og uformelle makt på en måte som skaper demokratisk legitimitet forutsetter klok ledelse av ordfører i alle roller. For å utvise klokskap i handling må ordfører kunne utvise ledelse og selvledelse slik at virkningen av ordførers handlinger og ikke- handlinger fremmer rasjonalitetens makt (Flyvbjerg, 1991). 

Et individs beslutninger er rasjonelle dersom den er konsistent med verdiene, alternativene, og informasjonen som ble analysert for å komme til beslutningen. En organisasjons beslutninger er rasjonell om denne er konsistent med målene, objektene og informasjon. Organisasjoner bør konstrueres slik at en beslutning som er rasjonelt for et individ fortsetter å være rasjonelt for organisasjonen når den forstås fra organisasjonens perspektiv (Tatler & Hoy, 1997:214). 

Makt og maktesløshet er nært knyttet til stiavhengigheten som kognitiv selvforståelse i organisasjoner, aktører og samfunn, og strukturerer deres handlinger. Basert på dette vil det være nærliggende å tenke at ordfører sitt mandat i valg, parti og kommunestyre er resultater av en historisk stiavhengighet, som i en innovasjonsprosess kan utfordres i form av å svekkes eller forsterkes alt etter hvordan ordfører lar sine kritiske ressurser komme til nytte i innovasjonsprosessen. Hvordan ordfører lar sine kritiske ressurser komme til nytte i prosessen bør være resultat av klokt lederskap (dvs kunnskapsstyrt og konteksttilpasset forståelse styrer faktiske handlinger). 

Tid er i bærekraftsammenheng stadig oftere den mest kritisk knappe ressursen. Ordfører har et særlig ansvar for legitim politikkutforming innenfor demokratiske rammer, og det ordfører gir fokus i form av handlinger og ikke-handlinger får potensielt store konsekvenser.  

Ordfører sin rolle og legitimitet er formelt definert gjennom kommune- og forvaltningsloven, men må sees i kontekst med demokratisk praksis/ sedvanetradisjon både i hvert organ/ samfunn, gjennom nasjonal og internasjonal rettspraksis, og filosofiskhistorisk utvikling som sosialt fenomen i en 2500 år lang fagtradisjon. 

Ordfører får sitt mandat gjennom partiprogram, oppslutning i valg og kommunestyrets delegerte fullmakter gjennom vedtak til politikkutvikling i perioden. Dette setter krav til aktiv og bevisst forvaltning av mandat i roller i tråd med legitimitetskildene for å sikre at personen er demokratisk effektiv. 

Det finnes en del kunnskap om ordførers rolle i norsk kontekst, sett i forhold til både ledelse- og styringsteori. Det er lite å finne om ordfører som aktør i samskapende innovasjonsprosesser. Når prosesser blir rigget som offentlige samskapende innovasjonsprosesser endres makt i forhold til tradisjonell politikkutvikling og vedtaksprosesser. 

Det representative valgmandat utfordres i møte med innovasjonsprosesser som vektlegger maktutjevning, involvering av de med kritisk viktige ressurser, og der alle aktørers meninger er like mye verd. Innovasjonsprosesser er dynamiske, lite egnet for dokumentasjon og slik utfordrende for demokratisk byråkratisk sedvane og forvaltningskultur.  

Offentligheten følger ordførers praksis, da den formelle makt etter lov er begrenset. Ordførers posisjon som talsperson for lokalsamfunnets interesser, og kontroll over dagsorden gir stor uformell makt.  Feilvurderinger og urettmessig maktbruk kan få store følger for ordførers oppslutning, enkeltmennesker rettsikkerhet og lokalsamfunnets interesser. 

Lederskap forstås som en prosess for sosial innflytelse, der ordfører gjennom prosessen maksimerer innsatsen til andre for å realisere et felles formål som er demokratisk legitimt.  Ordfører har formell makt, og det følger autoritet skapt gjennom kultur, tradisjon og sedvane til rollen. Dette skaper et av flere krysspress der ordfører må balansere sin makt gjennom relasjonell innflytelse, med formelle makt- og autoritetskilder klokt. Lederskapet skjer i en relasjon av gjensidig avhengighet til andre parter, i en gitt kontekst. Konteksten styrer aktørens formelle og relasjonelle maktkilder. 

Maktens ressurser kan anta mange ulike former som makt til å bestemme over andre, sette dagsorden, påvirke hva parter ønsker seg og får tilgang til (Lukes), og maktens rolle må slik forstås som del av beslutningsprosess (Pfeffer, 1981).  Klokt lederskap for ordfører blir slik utøvelse av bevisste konteksttilpassede handlinger for å realisere et større mål som er lokaldemokratisk legitimt.  Det er ikke noe som følger av valgprosess eller tittel, men egne handlinger over tid. 

En ting er hva en kan, noe annet er hvordan en viser sine ferdigheter gjennom handlinger. Hva vi faktisk gjør definerer vår adferd, og konsistent adferd over tid definerer vår lederstil som blir bildet på hvor godt vi oppnår effektiv respons og gjennomslag for våre intensjoner i samhandling med andre. Dette finnes det en omfattende forskning på, der adferd klassifiseres i hovedsak etter to akser; grad av menneskeorientering og saksorientering, der lederstil blir kategorisert etter grad av disse orienteringer, tilpasset situasjon og slik danner grunnlag for å utføre situasjonsbestemt ledelse (Strand, 2007:19). 

Platon mente at en fagperson vet og kan innrette sine handlinger riktig og klokt i forhold til oppgavens regulative, normative, kognitive og pragmatiske rammer innenfor gitt kontekst for å kunne levere akseptert resultat. Dette er slik i tråd med definisjonen av klokskap i ledelse som Davoudi (2015) peker på i form av knowing what, knowing how, knowing to what end and doing. 

For ordfører tenker jeg dette har en relevans fordi så mye av systemkunnskapen som kreves for å navigere effektivt i den offentlige virkelighet og skape institusjonelle verdier som demokrati og bærekraft, krever mange typer kompetanse som en ikke kan forutsette at noen folkevalgt besitter selv. Vesentlige ferdigheter blir da å kunne lede gjennom andre slik at all kompetanse en selv mangler blir stilt til rådighet for en, på en slik måte at resultat skapes gjennom samhandling med andre. 

Dette setter store krav til relasjonelle ferdigheter i møte med andre for å få god problemforståelse, skjønne interessekonfliktene, involvere de utfordringene gjelder og som blir parter i løsningen, mekle i interessekonflikter, bruke makt legitimt ved konflikt, skape oppslutning om løsning gjennom utvikling av klare mål, mobilisere tilstrekkelige ressurser og organisere iverksetting og produksjon som kan gi resultat som effektivt løser problemet og skaper verdier som demokrati og bærekraft.  

Et liv som ordfører gir automatisk tilgang til mange arena og nettverk, ressurser og goder i kraft av posisjonen. Det er mulig å henfalle til en passiv nytelse av godene for egen vinning i 4 år, i stedet for bevisst å bruke ressursene som verktøy til aktiv bruk i tjeneste for lokalsamfunnets fellesinteresser. 

Klok lederskap blir i denne oppgaven sett som evnen til å påvirke andre gjennom egne bevisste handlinger, der handlingene til enhver tid er tilpasset kontekstuelle rammer og mål med handlingen. Platons ideal om den uselviske statsmann er det lederideal som kommer nærmest å sammenlikne de kontekstuelle regulatoriske, normative, kognitive og pragmatiske legitimitetskriterier vi i norsk kontekst. 

Idealet smitter og til enhver avledet rolle personen får tilgang til i kraft av sin rolle som ordfører. Ledelse av politisk aktør blir slik bevisst samfunnsutvikling gjennom politikkutvikling, tilpasset utfordringene gjennom ledelse av andre interessenter. Ordfører er i en særlig rolle til å definere problemstillingene og akseptable løsninger gjennom sitt mandat stil å styre dagsorden (Kommuneloven § 6-1 jf 32, pkt 2). 

Politikk er slik utøvelse av makt for å oppnå spesielle resultater, aktiviteter for å utvide makten en allerede er i besittelse av eller områder der denne kan brukes» (Pfeffer, 1981, i Ott, Shafritz & Jang, 2011: 319). Innovasjoner kan være nye produkter, tjenester, arbeidsformer eller strukturer som vokser frem som resultat av nye ideer i møte med etablerte ordninger. Innovasjonsprosessen kan ikke styres utenfra eller ovenfra og ned, men er noe som dynamisk vokser frem i en situasjon preget av gjensidig avhengighet, tillit, kommunikasjon og læring (Amdam, 2019:141). Lederne sine oppgaver i slike prosesser er å sørge for prosesser med kunnskapsutveksling, samforståelse og samhandling mellom de involverte (Rønhovde, 2012 i Amdam, 2019:141). 

Innovasjon trenger ikke å være helt ny i verden, men må være ny i den spesifikke konteksten. Det følger av dette at alle innovasjoner ikke trenger å medføre forbedringer for alle, og opplevelsen av innovasjonens nytte er avhengig av den som vurderer dette. Innovasjon er mer enn en liten endring. Innføringen oppleves som en endring som medfører et brudd med tidligere praksis, og det som har vært ansett som den aksepterte sannhet eller visdom. På grunn av dette oppleves ofte innovasjon som smertefullt for de involverte gjennom å være både destruktiv og produktiv (Agger). 

Innovasjon kommer slik med en kostnad og det som oppnås bør vurderes mot kostnaden involvert så vel som risikoen relatert til å flytte praksis inn i det ukjente. Særlig i offentlig planlegging bør en være oppmerksom på dette. Målinger av konsekvenser som følge av en innovasjon er svært viktig, men også en svært kompleks og vanskelig oppgave. En innovasjon påvirker potensielt i bredde mange ulike aspekter av offentlig sektor sin verdiproduksjon. En bør her både studere det i et smalt og i det bredeste perspektiv mot demokrati og bærekraftsmål, da det kan være svært stor forskjell på påvirkningseffekt sett i et kort i forhold til et langsiktig perspektiv (Agger). 

Samskapende offentlige innovasjonsprosesser må være demokratisk legitime til enhver tid for å kunne produsere resultater. For å kunne vurdere om utviklingen er demokratisk kan en ikke bare kjenne reglene og praksis slik den er. En må og evne å vurdere utviklingen frem i tid og mot bærekraftsmålene.  «Finanskrisen», «den arabiske våren» og «de gule vestene i Frankrike» har vist at det er et aktivt samvirke mellom offentlig styring og innbyggernes medvirkning. 

Det representative valgdemokratiet har forrang, overfor det deltakende og mobiliserende aksjonsdemokratiet mellom valg. Forskning på demokratiutvikling i kriser viser at det representative demokratiet trenger aktiv medvirkning fra innbyggerne mellom valg for at å møte kompleksiteten ved det moderne liv. Forholdet mellom demokratikildene i innovasjonsprosesser må avklares, og forvaltes aktivt i alle offentlige politikk-, og samfunnsplanleggingsprosesser, slik at tillit til demokratisk styring av samfunnet er ivaretatt. Dette setter kravet til at aktørene, prosessene og resultatene er legitime i forhold til regulatoriske, normative, kognitive og pragmatiske legitimitetskriterier for demokrati, som over tid holder oppe og reproduserer sosiale systemer som institusjonelle strukturer.

Skal samarbeidsdreven innovasjon gi resultater som endret tankemåte, rolleforståing og arbeidsform hos de involverte, har design av prosessen betydning for suksess eller fiasko for prosessen, der lederskap er viktig for å fremme samarbeidsdreven innovasjon, og samarbeidsdreven innovasjon ses som relevant for alle styringsnivå (Agger mfl, 2015, i Amdam, 2019). Det styringsregimet som vokser frem er samfunnsstyring i en økosystemforståelse koordinert gjennom samskaping, (Scharmer, ). 

Klokt lederskap er bruk av ulike typer makt (Lukes, ) som definisjonsmakt, å sette dagsorden, påvirke ønsker og meninger og utøve kombinasjoner av maktkilder i samspill, tilpasset institusjonelle søyler for legitimitet i gitt kontekst. Slik legitimitet følger av regulative, normative, kognitive og pragmatisk legitimitetskriterier (Scott). Regulatorisk legitimitet følger av at arbeidet er i tråd med lov- og regelverk. Normativ legitimitet når arbeidet er verdimessig akseptert. Kognitivt når arbeidet er faglig/ politisk erkjent, og i tråd med etiske avveininger og prosedyreregulatoriske forordninger. Pragmatisk når arbeidet er nyttig for meg/ oss. 

Verdi- og kunnskapsforståelse 

Den demokratiske styringstradisjonen hviler på et verdigrunnlag som er utviklet over mer enn 2500 år. Demokratiet er utviklet langs med samfunnsutviklingen, og er formet av samfunnets behov for koordinering av organisasjoner og globale systemer i hierarkier, med sentralisert kommando og kontroll (Scharmer, 2019). Det vil alltid eksistere rom for diskurs om hva som skal reguleres i fellesskap, måten politikk blir til på, hva og hvem som har tilstrekkelige fullmakt til å binde fellesskapet, og om gjennomføring av vedtak er tilstrekkelig demokratisk. 

Demokrati kommer fra en pragmatisk forståelse, der individene deponerer og slik begrenser deler av sin individuelle frihet til et sosialt fellesskap, for gjennom dette å bli gitt større sikkerhet og forutsigbarhet rundt egne liv. Hvilke sider av vår frihet som deponeres og administreres av det sosiale fellesskapet endrer seg over tid, og begrenses aktivt til det som vi har nytte av å regulere sammen. Hva som er demokratisk legitim måte å organisere samfunnsutvikling på følger av rådende og fremvoksende paradigmeforståelse. 

For å vurdere demokratiet som verktøy sin virkning på verdiene som skapes, må de vurderes i forhold til evnen de har til å produsere de kvaliteter menneskene som lever i samfunnet får i form av frihet, gode liv og velferd. Det gir åpning for at også i funksjonene og verktøyene som definerer demokrati i dag, er det åpning for innovasjon og videreutvikling langs med samfunnsutviklingen.  

For å avgjøre om praksis er demokratisk må en være i stand å vurdere effekten av handlinger i lys av fremtiden, slik at ikke handling i dag forringer muligheten til fremtidens generasjoner eller laster uheldige sideeffekter av våre beslutninger på sårbare i dag, og etterlater noen med dårlige livsvilkår enn andre (leaving no one behind). 

Vår forståelse av samfunn og menneskets plass i samfunn startet med overgangen til det moderne samfunnet. Vår forståelse er tuftet på opplysningstidens frigjøring fra en religiøs styrt samfunnsutvikling, til menneskedrevet samfunnsutvikling gjennom politisk styring. Innebygd i utviklingen ligger tre konkurrerende politiske filosofier. Den første er konservativisme/ tradisjonalisme med fokus på fellesskap, verdier og tilhørende stabilitet. Dette synet står mot liberalismen, med mål om frihet fra undertrykkelse og reguleringer, samt sosialisme i form av tro på vitenskapelig planlegging av samfunnsutviklingen og omfordeling av goder. Disse ulike samfunnssynene baserer seg på ulik forståelse av det moderne prosjektets tre innebygde ambivalenser (Halvorsen, Lars Julius, 2017).  Politisk i form av verdiene frihet, likhet og brorskap, der vitenskapen blir sett som et verktøy for å avdekke natur- og samfunnslovene, og derigjennom ta kontroll over natur og samfunn og slik frigjøre menneskene fra politiske, økonomiske og teknologiske problemer. Økonomisk i form av tanker om planøkonomi versus selvregulerende marked som den beste måten å fordele goder på. 

FN’s bærekraftsmål sier vår styring mot en bærekraftig utvikling må skape bedre sammenhenger mellom økonomisk ressursgrunnlag, vår kunnskap om hva som er gode samfunn for mennesker å leve i og gi dagens og fremtidens generasjoner levekår som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter. En ser slik at våre grunnleggende antakelser om hvordan virkeligheten henger sammen utfordres gjennom bærekraftsmålene, og slik rokker ved grunnleggende forutsetninger for menneskers opplevelse av tilknytning til samfunnet og en rettferdig fordeling av goder. Det finnes ingen fasit på hva som er de riktige og mest bærekraftige balansering av disse interessene mot hverandre, og ut ifra dette kan en anta at menneskene potensielt har helt ulike oppfatninger om virkeligheten.  

Disse motstridene ideene utgjør fortsatt i dag underliggende drivere for hensyn som strukturerer hvordan vi ser samfunnet, hva som er riktig kunnskap for å forstå samfunnet og hvordan samfunnets goder best bør fordeles.  Basert på disse tankene har vi fått 2 varianter av moderne styresett i form av sosialistiske stater som setter fokus på likhet og styring etter kollektive interesser, mot liberale demokratier som enten styres som konkurransedemokratier (Schumpeter, ) eller fellesskapsdemokratier (Cohen). 

I konkurransedemokratiet (Schumpeter) er den demokratiske ordning en institusjonell ordning for å fatte politiske beslutninger ved at individer får makt til å bestemme gjennom konkurranse om folks stemmer. I fellesskapsdemokratier (Cohen, Habermas) er demokrati en styreform der medlemmene av fellesskapet deltar i beslutninger som angår dem alle.  I nyere demokratiforståelse er disse syn blitt supplert med bla Hayek sin forståelse av demokrati som styring gjennom spontan orden, der folkets aggregerte vilje slik den kommer til syne i prosesser her og nå, er det som er viktig å la styre samfunnsutviklingen i en form for mobilisering- og aksjonsdemokrati for legitim styring. 

Demokrati og demokratisk metode har slik mange uttrykk. Det representative valgdemokratiet der representanter som er innvalgte i frie valgprosesser har en legal autoritet til å styre og gjøre beslutninger på vegne av folket er overordnet alle andre typer demokrati. Demokratisk valgte forsamlinger er ingen garanti for demokratisk kloke beslutninger, da flertallet kan gjennomføre despotiske vedtak, og påføre minoriteter og frarøve fremtidens innbyggere muligheter gjennom vedtak som har uønskede sideeffekter. Relevant kunnskap i form av anerkjente og vitenskapelig begrunnede kilder som grunnlag for beslutninger, i åpne og transparente vedtaksprosesser der de styrte har mulighet til å medvirke skal forhindre ukloke og despotiske vedtak.  

Hva som definerer relevant kunnskap blir slik viktig å avklare. Descartes la grunnlaget for vitenskap gjennom å skille ånd og materie, subjekt og objekt (Discours de la Methode, 1637). Ved dette skillet ble det mulig å anta at det finnes en skapt og objektiv virkelighet som kan beskrives i form av faktiske forhold som er observerbare, og som en kan forstå årsak- og predikere konsekvenser av gjennom å studere, beskrive og teste gjennom eksperimenter. Disse prinsippene er videreutviklet og ligger til grunn for all vitenskapelig tilnærming i dag, også i de fag der en årsak- konsekvens sammenheng ikke kan observeres direkte, gjennom å sannsynliggjøre sammenhenger ved å forstå virkningene slik de utspiller seg i virkeligheten.

I møte med innovasjon forstått som SMART-teknologi (professor emeritus Harald Yndestad) er denne forståelsen brutt, da en med innføring av teknologi som AI (artificial intelligence) åpner for at teknologien selv kan lære. SMART gir teknologi åpning for å reprogrammere respons ut fra egen læring ved å tilføre innovasjoner i form av systematisk innføring av i brudd på tidligere praksis som optimaliserer målsettingene. Dette er et stort brudd på prinsippet om at iverksetting i samfunnsstyring er basert på politisk motiverte avgjørelser, med bakgrunn i en rasjonell og vitenskapelig forståelse av hva årsak og virkningsmekanismene er. 

En får ved utbredelse av SMART-teknologi som selvlærende AI en samfunnsutvikling som er teknologidrevet, og strukturerende for menneskers livsverden som ikke er direkte underlagt politisk styring. Ved oppstart av en prosess vil det være nærliggende å identifisere hvilken type prosess en skal i gang med, i forhold til å definere formål, hvilken rolle planlegger har i vedtak, hvilken kunnskap planlegger har mot fremtiden og hvilke offentlig interesse som finnes rundt denne prosessen (Allmendigner). Forholdet mellom planlegger og det som studeres vil avhenge og la seg strukturere ut fra vitenskapsteoretisk posisjon og forståelse av relevant kunnskap i en slik forståelse.  

Dette samvirket kan illustreres gjennom modellen «Uplocking epistemologier i planleggingsteori» (David J.Connell, Planning theory, s.88). Denne modellen er utviklet i en øko-system 3.0 forståelse av samfunnet som koordinert gjennom markedet og konkurranse, i en «New Public Management» -forståelse. I møte med et øko-system 4-0 paradigme, må modellen videreutvikles for å møte det demokratiske verdigrunnlaget som strukturerer den legitime maktmekanisme mellom planlegger og den det planlegges for i et demokratisk styrt samfunn som skal produsere bærekraft. 

Modell for strukturerende krefter rundt klok ledelse i politikk og planleggings-prosesser (Orvik, 2020). 

Om virkeligheten forstås slik, illustrerer modellen bevegelser fra posisjoner for hvordan en forstår samfunnet og aktørene på et aggregert nivå. Planlegger går fra å forholde seg til den styrte som objekter i denne virkeligheten, med formål å finne beste tilpasning av resultat gjennom en positivistisk-rasjonell forståelse som kan bli forutsett. I en kritisk teori tilnærming forholder planlegger seg til den styrte i en relasjon, der planleggeren søker å optimalisere markedet ved å forstå konsumenten nok til å sørge for at resultatet er et best mulig fungerende kapitalistisk drevet marked, der økonomisk utkomme og opplevd nytte legitimerer maktforholdet mellom dem.  

I en Neo-liberal tilnærming kommer planlegger enda nærmere den styrte, der planlegger sitt forhold til den styrte er et marked-kundeforhold, der legitimiteten i forholdet skapes gjennom at markedet må fungere både i form av konkurransedyktig pris, men også ved at andre forhold ved kundeforholdet fungerer godt nok til at kunden velger planlegger som leverandør i stedet for andre. 

Når en kommer på det nivå at forholdet mellom planlegger og aktør har form av en pragmatisk planleggingsrelasjon er deltakerforholdet helt nært og på et nivå der de forholder seg som subjekt til hverandre, og legitimiteten i forholdet skapes gjennom at handlingene som utføres oppleves som nyttige og får ting gjort. Dette avhenger av at begge parter lever i nuet, og handler på en tillitsskapende måte i en spontan orden, der resultatet kommer av å bruke en ide som ikke er mulig å aggregere til en annen relasjon. I denne delen av modellen kan en si at makten bak relasjonen ligger hos planlegger som er avhengig av deltaker for å få kunnskap som gjør at planlegger lykkes på markedsplassen og sikres overlevelse over tid. Dette gir en type kost-nytte vurderinger, og instrumentell tilnærming til hvilke virkemidler som best øker nytten av innsats for et gitt resultat. 

Når en går videre i modellen kan en forstå relasjonen mellom planlegger og deltaker som en form for balansering av makt i relasjonen, der det som skapes avhenger av hva aktørene sammen får til i kommunikative prosesser for samhandling på stadig høyere aspirasjonsnivå. Til grunn for alle møter ligger en forståelse av mennesket som individ, med ukrenkelige menneskerettigheter og en fri vilje som gir stort ansvar som deltaker i et demokratisk styrt samfunn. Denne pragmatiske forståelsen av den andre følger planleggeren i all aktivitet ovenfor den andre, der inngripen på vegne av samfunnet ikke skal gå lengre enn det som er forsvarlig i en avveining av samfunnets interesser i møte med den enkelte som individ. Dette utgjør et regulatorisk ramme for samfunnsutviklingen, der juridiske diskurser setter ufravikelige rammer. 

På neste nivå møter planleggeren aktøren i en relasjon der aktøren er part, og slik har makt gjennom å ta i bruk sine rettigheter til å påvirke hva løsningen lovlig kan bli, og planlegger må representere interessene til andre parter og hensyn i samfunnsplanleggingen slik som hensynet til de som ikke er født ennå, universell utforming, bærekraft mm i en form for normativ legitimering gjennom kognitive prosesser som gjør at arbeidet blir verdimessig akseptert gjennom moralske diskurser. 

Ulike parter og interesser skaper et mangfold av fremtider gjennom konkurrerende ideer, som planlegger må mekle i mellom i planleggingsprosessene. På et enda høyere aggregert nivå forholder planlegger seg som formidler av ulike typer narrativ for hva samfunnet trenger å utvikle, og aktør er deltaker som velger mellom konkurrerende narrativ i valg. Ingen narrativ kan iverksettes i fullkommen versjon, da de forhandles i møte med valgresultat og styringsgrunnlag. Dette gir slik ingen stor samlet visjon basert på objektiv kunnskap, men fragmentert utvikling i form av smuler fra mange ulike narrativ som blir iverksatt, fokuserende på og frigjørende av ulikhet i en form for dag til dag styring, strukturert av politisk /etiske og prosedyreregulatoriske diskurser med formål å sette normative rammer for å få arbeidet faglig/ politisk erkjent. 

På det øverste nivået prøver en gjennom samarbeidende planlegging å koble aktørene til samfunnsutviklingen ved å bryte ned vitenskapelig objektivitet, og fremme enighet basert på fri og åpen diskurs om hva som er viktig for borgere som er ulike i mangfolds-orienterte samfunn uten samlende meta-narrativ. Andre ikke-instrumentelle former for tenking og kunnskap tas i bruk. Disse verktøyene gjør at aktørene føler at samfunnsutviklingen blir livsverden-orientert og er pragmatisk legitimert,  i en form for forståelse av at arbeidet er nyttig for meg/ oss, og bygger på sosiale verdier som skapes og vedlikeholdes gjennom selve prosessen og delresultatene  (Habermas). 

Aktørenes samspill vil over tid gi strukturer med institusjonelle trekk der handlingene ikke bare blir preget av aktørenes egennytte, men også av de strukturerende institusjonelle kreftene i samfunnet. Valg av konkret innovasjonstilnærming strukturerer aktørenes handlinger i form av klok ledelse i innovasjonsprosessen sammen, men også i tilknyttede rolle i den organisasjonen de tilhører og som avgir ressurs til innovasjonsprosessen. 

Mellom aktørene som er involverte i planlegging og innovasjon, og de strukturerende kreftene er det gjensidig påvirkning (Amdam, 2019: 2). De ulike aktørene sine perspektiver og handlemåter blir i samarbeidsdrevne innovasjonsprosesser påvirket og strukturert av prosessen, til like med de organisasjoner som opprinnelig representerer i prosessen. Derfor blir det avgjørende for handlingskapasiteten til slike samarbeid at samarbeidene oppnår både legitimitet hos aktørene og i samfunnet (Healey, 2003 i Amdam, 2019:2).  

Møtene har form som ulike diskurser, der en på øverste nivå får juridiske diskurser mot institusjonelle rammer for å sikre legitimitet som relevante politiske satsinger der formålet med prosessene er å oppnå aksept og legitimitet for arbeidet. I denne fasen tas det stilling til om en klarer utfordringen innenfor egne institusjonelle rammer eller om en må arbeide gjennom institusjonelle partnerskap for å realisere ønskede løsninger, og svaret vil avhenge av hva en har makt til å realisere effektivt alene kontra gjennom forpliktende samarbeid over tid med andre interessentgrupper med samme utfordring. 

Målet med å inngå partnerskap er empowerment i form av individuell og kollektiv kapasitetsbygging, gjennom tilrettelegging utenfra og ressursmobilisering innenfra av de kritisk viktige aktører som en er avhengige av for å løse utfordringen. I partnerskap arbeider ulike kritiske makt-kilder sammen, for gjennom selve prosessen å mobilisere ressurser og forhandle løsninger integrert som effektivt kan iverksettes over tid. 

På strategisk nivå skjer moralske diskurser som har som formål å sette noe på den politiske dagsorden, og synliggjøre den planleggende enheten sin tilpasning av aktiviteter til omgivelsene og/eller for å påvirke disse. Eksempler kan være tolkning av utviklingstrekk og utfordringer, valg av innsatsområde, målgruppe, mål- og retningslinjer for samfunnsutvikling/ egen organisasjon mm.  Partnerskap på strategisk nivå krever at nødvendige ressurser blir mobilisert ved behov for å vise makt bak ønskene til partnerskapet for å sette og påvirke dagsorden. 

Ved samarbeid på taktisk nivå diskuteres politisk/ etiske rammer, og forhandles prosedyreregulerte ordninger, mens handling på operativt nivå er hver enkelt aktørs pragmatiske handlinger for å skape påvirkning og resultat gjennom egne handlinger. 

Klokt lederskap er å kunne finne frem til, reflektere rundt, velge og bruke relevant kunnskap som legitimerer politikkutvikling gjennom samskapende innovasjonsprosesser. En kan si at klokt lederskap ikke bestemmes av mangel på kunnskap, men avhenger av leders evne til å gjøre seg klokt nytte av de kunnskapskilder som finnes på ulike nivå av planlegging tilpasset kontekst.  

Paradigmeforståelse 

Oppgaven tar utgangspunkt i at vi er ved et vesentlig paradigmeskifte, som gir potensielt disruptive endringer i aktørenes forståelse av seg selv, samfunnets som sosial verden og økologisk bærekraftig system. Paradigme som begrep er avhengig av et fellesskap som forstår virkeligheten innenfor samme rammer for å gi mening. 

Paradigmeforståelse styrer hvordan vi forstår rett kunnskap, hvilke aktører i hvilke typer prosesser som er riktige, i en gitt kontekst for at resultatet skal bli gyldig. I denne oppgaven er det tatt utgangspunkt i Amdams modell, utviklet i en «New Public Governance» paradigme-forståelse for å forstå koordineringsmekanismene i offentlig styring. Konteksten er den globale virkelighet styringen skal skje innenfor. Her er denne representert ved Otto Scharmers øko-system 4.0 paradigme-forståelse. De vesentlige skillet mellom disse er forståelsen gjennomgås her og begrunner valg av teoretisk ståsted og bruk av nøkkelbegreper i det videre. 

Utviklingen av sammenhengende styringsparadigmer for samfunnsforståelse har vært felles i den industrialiserte verden, men utviklingen kan beskrives, fasene deles ulikt, alt etter hva en legger vekt på. Paradigme/ styringsregime «New Public Governance» er en videreutvikling av tidligere paradigmeforståelser. I NPG blir kompleksitet og fragmentering gjennom silotenking og enhetsegoisme sett som problemet. Løsningen er multiaktørsamarbeid i nettverk med vekt på prosess og samlet resultat (outcome) (Amdam, 2019). 

I slike organisasjoner kan ledelse gjøre dramatisk forskjell på resultatoppnåelse (Strand, 2007). Faren er at ledelse avvises som fremmedelement, om ikke leder og ledelse blir akseptert (Strand, 2007:121). Leder må slik ha aksept i gruppen og gjennom prosessen få og vedlikeholde et mandat til å lede. Et slikt mandat er vanskelig å få, kreve eller beholde gjennom formelle strukturer på tvers av samarbeidende aktører og institusjoner.  

Legitimitet oppnår en med å tilfredsstille befolkningens behov og grunnleggende samfunnsverdier som demokrati og bærekraft. Regimet er et «nedenfra og opp» styre, der regimet vektlegger verdistyring, formål og levering av kvalitet., og forutsetter likeverd, dialog, borgerdeltaking, samskaping og økt faglig skjønn (Amdam, 2019:138). 

Dette forutsetter prosesser preget av likeverd og dialog, der borgerdeltaking gjennom samskaping i politikkutvikling supplerer det representative valgdemokrati. I et slikt regime utgår styring fra kunnskap om hvordan noe faktisk er, i forpliktende deltakerprosesser for kapasitetsbyggende prosesser mellom de som styrer og de styrte tilpasset kunnskapsgrunnlag og demokratisk mandat.  

Otto Scharmer (2007, 2013 :74) klassifiserer samfunnutviklingen gjennom å bruke begrepene Øko-system 0.0 til Øko-system 4.0. Øko-system 0.0 beskriver en før-industriell tid, og en før-modernitets forståelse, der naturen ble sett som mor og religiøst symbol, arbeidsinnsats ble gjort for å være selvforsørget, naturen var kapital, teknologien basert på urbefolkningsvisdom, lederskap var kollektivt, konsum var motivert av overlevelse, koordinering var felles og eierskap ble håndtert allment. 

I Øko-system 3.0 dannes sosial markeder som reguleres rundt særinteresser. Naturen blir sett som en regulert innsatsfaktor som en har tilgang til på vilkår. Her er arbeidskraft en regulert innsatsfaktor, og kapital er sett som finanskapital som er blind for eksternt opphav. Teknologi er systemsentrisk automasjon, som gir grunnlag for den andre industrielle revolusjonen. Lederskap utøves gjennom deltakelse for normdanning. Konsum er basert på selektiv og bevisst konsumering. En koordinerer gjennom nettverk og forhandlinger, der eierskap er blandet mellom offentlige og private. 

I Øko-system 4.0 vokser det frem en samskapende og øko-system orientert forståelse. Naturen ses som et øko-system som er et felles gode. Arbeidskraft er basert på sosial og nærings-entreprenørskap tilpasset individets og samfunnets behov. Kapital ses som uttrykk for kulturell og kreativ kapital der en kjenner eksternt opphav og samfunnseffekt. Teknologi er menneskeorientert, og gir grunnlag for den tredje industrielle revolusjonen som fornybar energi og informasjonsteknologi). Lederskap er basert på samskaping gjennom en felles forståelse. Konsum er basert på kollektivt og bevisst konsum. Samfunnet koordineres gjennom medviten kollektiv handling. Eierskap utøves gjennom tilgang til tjenester og allmenne ressurser. 

Amdam bruker begrepene samarbeidende og samskapende innovasjonsprosesser om hverandre. Amdams bruk av begrepene forstår jeg til å speile en forståelse av partnerskap gjennom samarbeid og samordning av interesser. Aktørenes motivasjon for deltakelse er maksimering av ego-interesser, og akseptabel fordeling av goder og ulemper innenfor partnerskaps rammer. 

Scharmer benytter konsekvent samskapende innovasjon for å distansere begrepet fra samordning gjennom partnerskap. Samordning i partnerskap sier Scharmer var koordineringslogikken i øko-system 3.0 paradigmet, av Amdam kalt «New Public Management». I oppgaven legges Otto Scharmer’s begrep «Innovation by co-creation» til grunn og oversettes til samskaping. Dette begrepet er en videreutvikling av begrepet «collaborative innovation» slik Amdam (2019) og Torfing (2016) benytter dette, til en øko-system 4.0 paradigme forståelse, og koordineringsmekanismen i øko-system 4.0 paradigmer.  

Skal samarbeidsdreven innovasjon gi resultater som endret tankemåte, rolleforståing og arbeidsform hos de involverte, har design av prosessen betydning for suksess eller fiasko for prosessen, der lederskap er viktig for å fremme samarbeidsdreven innovasjon, og samarbeidsdreven innovasjon ses som relevant for alle styringsnivå (Agger mfl, 2015, i Amdam, 2019). Det styringsregimet som vokser frem er samfunnsstyring i en økosystemforståelse koordinert gjennom samskaping, (Scharmer, ). 

Lederskap er bruk av ulike typer makt (Lukes, ) som definisjonsmakt, å sette dagsorden, påvirke ønsker og meninger og utøve kombinasjoner av maktkilder i samspill, tilpasset institusjonelle søyler for legitimitet i gitt kontekst. Slik legitimitet følger av regulative, normative, kognitive og pragmatisk legitimitetskriterier (Scott). Regulatorisk legitimitet følger av at arbeidet er i tråd med lov- og regelverk. Normativ legitimitet når arbeidet er verdimessig akseptert. Kognitivt når arbeidet er faglig/ politisk erkjent, og i tråd med etiske avveininger og prosedyreregulatoriske forordninger. Pragmatisk når arbeidet er nyttig for meg/ oss. 

Jeg forstår Amdam sin beskrivelse av «NPG» som tilsvarende Scharmers øko-system 3.0, der en gjennom nettverk og partnerskap forhandler motstridene egeninteresser. Demokratisk legitimitet i partnerskap har en vært opptatt av siden en tok i bruk partnerskap for flernivåstyring. I fra starten var dette avtalebaserte samarbeid av strategisk art for å maksimere egne interesser innenfor et fellesskap. Dette er derfor partnerskap med formål samordning gjennom forhandling i en øko-system 3.0 paradigme.

En slik forståelse har begrenset nytte for å forstå samarbeidsdrevet innovasjon gjennom co-creation i et øko-system 4.0 paradigme. En slik forståelse medfører at Amdams modell som er utviklet i en «New Public Governance»- forståelse blir analysert i en Øko-system 4-0 forståelse. Når Amdam beskriver at målet er legitimitet og kvaliteter som demokrati og bærekraft i NPG,  er dette samsvarende med de mål og verdier Scharmer beskriver som karakteristisk for et øko-system 4.0 paradigme. 

Den vesentlige forskjellen mellom disse to paradigmeforståelsene er at ved samordning i en NPG/ øko-system 3.0 forståelse, møtes partnere med ulike interesser. Gjennom partnerskapet forhandler de interessekonflikter for å finne frem til samordning. Gjennom forhandlinger får alle optimalisert sine interesser, og minimerer ulemper/ kostnader innenfor rammen av samarbeidet. I denne forståelsen produseres det uønskede sideeffekter/ kostnader som lempes på de som ikke deltar i partnerskapet.  

I samskapings-prosesser (Scharmer 4.0) møtes partnere med ulike ressurser, men med felles interesse av å fremme bærekraft. Under et regime av samme målsetning om bærekraftig utvikling, forsøker de å finne frem til løsninger som optimaliserer det kollektive bærekrafts-målet. Ved gjennomføring forplikter de seg til å benytte egne ressurser som kritiske innsatsfaktorer for å nå dette målet. Det produseres ingen uønskede sideeffekter/ kostnader som lempes på deltakere som ikke er inkludert i partnerskapet, for partnerskapet har forpliktet seg til en holistisk og bærekraftig utvikling. En får en forflytting fra optimalisering av ego-interesser, til optimalisering av kollektive øko-interesser gjennom samarbeid i partnerskap basert på samskaping (Scharmer, 2018). 

Paradigmer gir rammer for å forstå endring over tid som brudd i vesentlig forutsetninger, som påvirker forståelsen og interaksjonen med virkeligheten vesentlig. Overganger mellom paradigmer kan forstås som disruptiv samfunnsutvikling, der vesentlig endring skjer som skifter forståelsen av hva vi forventer og endrer forventninger til akseptable handlinger. 

Ut i fra en slik forståelse kan Amdams bruk av begrepet «offentlig samskapende innovasjon» i et New Public Governance paradigme, ses som samsvarende med begrepet «Innovation by Co-creation» i en øko-system 4.0 forståelse (Scharmer). I det videre benyttes derfor Scharmers forståelse for samfunnsutvikling, supplert med Amdams forståelse så langt dette gir mening for å utvikle samfunnsutvikling som gir bærekraft.  

Begrepene «Innovation by co-creation» brukes i det videre som sammenfallende med Amdams bruk av «collaborative innovation», og teori utviklet fra samarbeidsdrevet offentlig innovasjon er derfor relevans som referanse, mens tidligere forskning på partnerskap for samordning må benyttes med forsiktighet. Gjennom denne teoriavklaringen, sannsynliggjøres et paradigmeskifte som kan medføre en disruptiv effekt på samfunnsutviklingen. 

Legger en til grunn en øko-system 4-0 paradigmeforståelse vil dette bety at en må orientere seg mot kunnskapskilder som går fra å se samfunnet som organisert rundt særinteresser, til å se samfunnet som et samskapende øko-system. En får gjennom dette en bevegelse fra å se naturen som en regulert innsatsfaktor som en har tilgang til på vilkår, til å se naturen som et avgrenset økosystem som er menneskehetens fellesgode. Planeten skal forvaltes slik at godet består til nye generasjoner og ikke etterlater noen av dagens sårbare med uønskede sideeffekter. 

Et slikt syn får følgekonsekvenser for hvordan en forstår andre sosiale fenomener og sammenhengen mellom disse. Arbeidskraft beveger seg fra å være en regulert innsatsfaktor til å bli en ressurs for sosial og næringsentreprenørskap, der det som produseres er i tråd med planetens ressursgrunnlag, samfunnets behov og den enkeltes nytte. Kapital går fra å være å være finanskapital blind for sitt opphav i lite bærekraftig eller uetisk produksjon, til å bli en form for uttrykk for kulturell og kreativ kapital der en kjenner eksternt opphav og samfunnseffekt. Teknologi går fra å være orientert mot systemsentrisk automasjon, til å være menneskeorientert og utvikles i tråd med demokratiske og politiske styrte prosesser – ikke AI. 

Lederskap går fra å være deltakelse gjennom normdanning, til samskaping basert på felles forståelse. Konsum går fra å være selektiv og bevisst konsumpsjon, til kollektiv bevisst konsumpsjon. En går fra koordinering gjennom nettverk og forhandlinger, der eierskap er blandet mellom offentlige og private til koordinering gjennom bevisst kollektiv handling der eierskap utøves gjennom tilgang til tjenester og allmenne interesser. Dette er ikke det samme som en kommunistisk statsstyring, da det ved samskaping i et øko-system 4-0 paradigme er felleskapet som styrer gjennom både demokratiske representative valgordninger, og supplerende demokratiske mellomvalg aktiviteter. 

Vitenskapelig kunnskap om hvordan noe faktisk er får økt status. Samtidig ser en og at all vitenskapelig kunnskap som er bygd på forutsetninger som er i strid med en øko-system 4-0 forståelse må benyttes med forsiktighet. Bruk må basere seg på kritisk refleksjon rundt hva som er relevant og ikke i den nye paradigmeforståelsen, og utfordre grunnleggende antakelser om menneskets tilkobling til øko-system, samfunnet og fremtidige levevilkår som individer for å sikre at forutsetningen er riktige. 

For å forstå målet må vi både kjenne konteksten for situasjonen som skal løses, og de strukturerende sosiale fenomener som virker innenfor denne konteksten og påvirker muligheten for måloppnåelse. Hvordan vi forstår målet, virker styrende på innovasjons-rommet, og om løsningene fungerer på systemnivå eller som symptomlindring (Argyris). 

For å realisere samfunnsmål gjennom sammenhengende politikkutvikling på globalt, nasjonalt, lokalt og individnivå i en øko-system 4-0 paradigmeforståelse, krever dette at den enkelte aktør gå fra en egoistisk ego-systemforståelse til å bli en aktør i en øko-systemforståelse. I en øko-systemforståelse møter aktørene de komplekse og gjenstridige utfordringer sammen, gjennom å vise et kollektivt lederskap som er mer bevisst, intensjonelt og strategisk. I samskapende prosesser er aktørene motiverte av en felles øko-system nyttemaksimering.

Koordinering skjer gjennom prosesser som integrerer eksisterende kunnskap om hvordan noe faktisk er, med prosesser som får frem fellesskapets vilje til å gjøre handlinger som fremmer disse interesser bærekraftig. Dette er i tråd med definisjonene på interaktiv planlegging, innovasjon og politikk- og demokratiutvikling. Samfunnet forstås som et felles øko-system, der naturen er et felles gode med avgrensede ressurser. 

En slik forståelse tvinger frem et skifte i grunnleggende motivasjon for aktørenes deltakelse i multiaktørpartnerskap. Aktørene skifter fra en ego-system-rasjonalitet i tråd med «economic-man (John Stuart Miller, 1831), til en ny øko-system-rasjonalitet som går lengre enn Eton Mayo’s «Social-man» (1934). 

«Social man» (Mayo) ser mennesker som primært motivert av sosiale behov. Alle våre handlinger er rettet mot tilfredsstillelsen av å bevare relasjon til andre. Mennesker reagerer mer på sosialt press og sanksjoner i sosiale grupper enn til insentiver og kontroll fra ledelse. Dette fordi de verdsetter sosial aksept i grupper høyere enn personlige økonomiske fordeler. Kapasiteten for handling følger av de sosiale normer som omgir mennesker, fordi vi reagerer og opptrer som deler av grupper og ikke enkeltindivid. 

I den nye posisjon jeg velger å kalle «Global-Sustainable folk»-rasjonalitet er det påregnelig at menneskets rasjonalitet i balansering av ulike interesser lar seg forme av ulike rasjonaliteter. For å skjønne hvordan makt skaper og bryter relasjoner mellom mennesker tenker jeg trekk fra både en «economic man» og «social man»-rasjonalitet vil strukturere hvordan makt tas i bruk i samspill med andre. 

I en slik forståelse vil mennesket forsøke å maksimere egen nytte i møte med bærekraftutfordringene i form av kollektive mål, om de skjønner målenes betydning for eget liv og fremtidige muligheter som del av et økologisk bærekraftig fellesskap. I og med at rådende logikk for samfunnsorganisering i stor grad kun er «economic man», vil andre typer logikker utfordre måten vi forstår samfunnets mekanismer og menneskets samvirke med samfunnet. En slik endring i forståelse følger av Otto Scharmers «Theory U».   

Aktørene går fra å være nyttemaksimerende individer i en economic-man/ ego-system rasjonalitet, til aktører som kommer sammen for å realisere kollektive mål gjennom en samskapende bærekraft-rasjonalitet der de sosiale normer strukturerer handlingene mer enn lov og regelverk.

 Maksimering av nytte for enkeltindivider blir bærekraft i form av samfunnets overlevelse. Samfunnets overlevelse sikrer trygge rammer for individuelle liv i pakt med mennesket egne fremtidige behov, behovet for å inngå i hverandres livsverden, i tråd med planetens økologiske bærekraft (Scharmer, ). Slik møtes og FN’s bærekrafts målsettinger i alle tre dimensjonene. Et slikt skifte utfordrer en av våre mest utbredde antakelser, og gir behov for videreutvikling av teori relevant for forståelse av samfunnets og menneskets samvirke. 

Scharmers paradigmeforståelse kan virke naiv og sees som et urealistisk ideal. Scharmers forståelse er på linje med den opprinnelige forståelsen av menneskets motivasjon for organisering av demokratiske samfunn. Den enkelte ga slipp på deler av sin personlige frihet for å la seg binde gjennom kollektive regler, for å få trygghet fra samfunnet i retur. 

Om ikke bærekraftutfordringene møtes tidsnok og tilstrekkelig, beskrives følger som oppløsing av samfunn gjennom krig, naturkatastrofer og flyktningstrømmer. Dette er utrygge og uforutsigbare samfunn. En alles kamp for overlevelse kan gi motivasjon for et fundamentalt skift i rasjonalitet i individer og samfunn for å sikre overlevelse. Dette er i stort i møte med bærekrafts utfordringene, men samme logikk gjelder og nå, og på lokalsamfunnsnivå. Det hjelper ikke at et bygdelag på Sunnmøre går som det griner, om resten av regionen stenges ned. 

Konkurransen står mot krefter som sentralisering, globalisering og digitalisering. Dette er krefter som endrer menneskenes livsverden og tilknytning til seg selv, samfunnet rundt, og forståelsen av egen påvirkning på planetens ressursgrunnlag og bærekraft. Dette gjør forskning interessant for å forstå konsekvenser, og angi rammer for samfunnsstyring rundt komplekse problemstillinger. Målet er teoriutvikling som kan gi rammer for legitim politikkutvikling gjennom samskapende innovasjonsprosesser, i møte med store og komplekse utfordringer. 

Det er viktig å huske at teori er strukturer for begreps- og konseptforståelse i form av idealtyper, og ikke altomfattende forståelsessystemer av religiøs karakter som beskriver alt virkeligheten eller mennesket rommer. Mennesket motiveres av mange ulike rasjonaliteter, og en kollektiv rasjonalitet er slik ikke i strid med forståelsen av hvordan individer eller samfunn faktisk er eller kan være. 

Når en skal legge til rette for kommunikative prosesser som kan skape kollektivt bærekraftige resultater må en skjønne makt som er i spill, og hvordan denne kraften kan benyttes konstruktivt og forhandles integrert i prosessene. For mennesket er mange ting på samme tid, og hvordan vi skjønner verden og sammenhengene i verden kan være svært forskjellig. 

Virkeligheten forstått som en helhet. 

Ved å innta et strukturperspektiv vektlegges hvordan strukturene i form av omgivelsene begrenser individets frie vilje. I en slik forståelse blir det en oppgave for samfunn og organisasjoner å endre samfunnsegenskapene som skaper problemer i form av formelle strukturer, prosedyrer, det fysiske miljøet, det sosiale presset i retning av uheldig adferd, makt, herredømme, utbytting mm. Dette gjøres gjennom politikkutviklingsprosesser innenfor demokratiske legitimerte rammer. 

Offentlig innovasjon defineres som å formulere, realisere og spre ny offentlig politikk, tjenester og prosedyrer som medfører en betydelig kvalitativ endring i effektivitet, produktivitet eller kvalitet i en bestemt kontekst. (Agger mfl, 2015:5, Mulgan og Albury). Resultatet kommer som følger av en mer eller mindre intendert og proaktiv prosess som utvikler, implementerer og sprer nye og kreative ideer(Sørensen og Torfing (2011:39), der innovasjon kan sees som sammensatte sosiale prosesser som kommer i stand på grunn av samhandling, læring og evne til fornying (Brown og Duguid, 191; Hamdouch, 2007; Bessent og Tidd, 2009; Amdam, 2019:5?). 

Planleggingsprosesser mellom parter danner grunnlag for å sette mål og visjoner som partnerskapet arbeider med å realisere. I prosessen med å skape mening sammen, bygger partnerne sosial praksis (Friedmann, 1978) gjennom å samle inn og bearbeide relevant kunnskap sammen, der hva som er viktig må forhandles. Basert på kunnskapsstatus må partene finne praktiske fremgangsmåter for å få realisert sine planer, der hvordan gjøre det må forhandles. Begge disse faser struktureres av regulativ legitimitet i gitt kontekst for situasjonene og de involverte parters institusjonelle rammer. 

Når partene skal sette ut sine strategier for praktiske handlingsmåter i sosiale handlinger, vil de sosiale handlinger avhenge av akseptabel praksis med kognitiv legitimitet i selve situasjonen og for involverte parter. Når de sosiale handlinger skal forsvares mot de sosiale verdier de styrker, vil dette være former for pragmatisk legitimitet som forklarer hvorfor. Basert på evalueringen av oppnådde verdier, ledes partnerskapet videre i en kontinuerlig spiral, drevet av den normative legitimitet knyttet til situasjonen og de enkelte parters institusjonelle søyler som legitimerer deltakelse, kunnskap, prosesser, handlinger og verdier som skapes. Kapasitetsbygging individuelt og i partnerskapet øker når spiralen brer om seg, og minsker med fare for å implodere om utviklingen over tid er negativ. En kapasitetssvekkelse individuelt og i partnerskap vil gjøre partnerne mindre innstilt på samarbeid gjennom partnerskap. Sektor- og nivåovergripende utviklingsarbeid må i stor grad legitimere sin egen suksess integrert i prosessen (Amdam 2005, 2011).  

Ut fra disse definisjonene kan innovasjon forstås som en intendert prosess med mål om å omsette kunnskap til handling for å forbedre resultater som effektivitet, produktivitet og kvalitet i tråd med opplevde beskrevne behov. Innovasjonsprosesser organiseres som løse multiaktørpartnerskap, og kan ha deltakelse av representanter fra offentlige, private og frivillige virksomheter, og på tvers av styringsnivå og sektorer. 

Begrepet partnerskap blir brukt som samlebegrep for slike multiaktørsamarbeid, der partnerskap blir definert som et forpliktende samarbeid mellom selvstendige parter i et fremforhandlet interessefellesskap (Rhodes, 1997; Amdam, 2019:4). Formålet med partnerskap er å bedre relasjonene mellom aktørene på tvers av tradisjonelle skillelinjer (Amdam, 2019). Sentrale kjennetegn ved fungerende partnerskap er aktørene opplever seg gjensidig avhengig av hverandre for å kunne løse problemer og tilfredsstille behov, at de opplever seg likeverdige, har tillit til hverandre og at partnerskapet er underlagt innsyn og demokratisk kontroll (Amdam, 2011). Friedmann (1966) skriver at innovativ planlegging har som formål å endre normative faktorer for allokerende planlegging, der slike normative faktorer kan være det Healey kaller institusjonelle strukturerende krefter som er måten vi styrer offentlig sektor på, aktørenes tilknytning til fag, disipliner og til grupper og lokalsamfunn (Amdam, 2019).

Mellom aktørene som er involverte i planlegging og innovasjon, og de strukturerende kreftene er det gjensidig påvirkning (Amdam, 2019). I samarbeidsdrevne prosesser blir de ulike aktørene sine ulike perspektiver og handlingsmåter utfordret, og følgelig blir også de ulike aktørenes tilhørende institusjoner utfordret (Amdam, 2019:). Derfor blir det viktig for handingskapasiteten til slike samarbeid at samarbeidet oppnår både legitimitet hos aktørene og i samfunnet (Healey, 2003;Amdam, 2019:..). 

I interaktive innovasjonsprosesser møtes akademikere og lekfolk, lek og lærd, som likeverdige, som sammen med kunde/ bruker/ borger arbeider for å samskape tjenester som bidrar til å løse ofte sammensatte og gjenstride problemer (Amdam, 2019:1). Det innebærer at partnerskapet praktiserer en kommunikativ logikk seg imellom, innenfor en struktur med institusjonaliserte instrumentelle krefter (Amdam, 2019). Måten dette gjøres er at instrumentell logikk i form av konsepter og ideer fra forskning, kombineres med en integrert læringsprosess der produsenter, kunder, offentlige myndigheter mm deltar med mål om å komme frem til bedre resultater. I prosessen inngår design og prøveproduksjon som en del av produksjonen (Bommert,2010; Amdam, 2019). 

Struktur forklares her gjennom bruk av en funksjonalistisk helhetsmodell der all handling kan forstås som del av et helhetlig system, der planlegging på intensjonelt, strategisk, taktisk og operativt/ pragmatisk nivå inngår. Politikkutvikling, planlegging, samskapende innovasjon og lederskap henger sammen og har det til felles at en aktør med bakgrunn i relevant kunnskap, forsøker å omsette kunnskap til virksom handling for å nå et mål. 

Innenfor systemet som helhet, i alle delsystemer og handlinger skjer det planlegging forstått som bevisste refleksjonsprosesser som ligger til grunn for lederskapshandlinger på institusjonelt, strategisk, taktisk og operativt/ pragmatisk nivå for individer, institusjoner, samfunn og øko-system. Aktørens handlingsrom for klokt lederskap er et resultat av systemet som helhet, og klokskap avhenger av grad av oppfyllelse av legitimitetsmekanismene. Planlegging på et av undernivåene kan bare forstås som del av helheten.  Hvert av undersystemene har sine spesifikke ansvar. For å få en fungerende helhet, må alle delsystemer hver for seg fungere og samvirker med hverandre. 

I en slik helhetlig modell henger institusjonell planlegging sammen med politikkutvikling som møter bærekrafts-behov. Relevant kunnskap danner grunnlag for å sette mål og visjoner som partnerskapet arbeider med å realisere. I prosessen med å skape mening sammen, bygger partnerne sosial praksis (Friedmann, 1978) gjennom å samle inn og bearbeide relevant kunnskap sammen, der hva som er viktig må forhandles. Basert på kunnskapsstatus må partene finne praktiske fremgangsmåter for å få realisert sine planer, der hvordan gjøre det må forhandles. 

Strategisk planlegging blir valg av virkemidler for samfunnsutvikling for å skape resultat i tråd med visjonen.  Virkemidlene må være legitimerte innenfor kontekstens moralske rammer å ta i bruk, og er slik knyttet til samfunn. Begge disse faser struktureres av regulativ legitimitet i gitt kontekst for situasjonene og de involverte parters institusjonelle rammer. 

Når partene skal sette ut sine strategier for praktiske handlingsmåter i sosiale handlinger, vil de sosiale handlinger avhenge av akseptabel praksis med kognitiv legitimitet i selve situasjonen og for involverte parter. Når de sosiale handlinger skal forsvares mot de sosiale verdier de skaper, vil dette være former for pragmatisk legitimitet som forklarer hvorfor. Taktisk planlegging blir slik valg av konkrete arbeidsmetoder for samskapende multiaktørpartnerskap, og er slik knyttet til institusjoner. Metodene må her være legitimerte innenfor de politisk/ etiske rammer og hver av institusjonenes prosedyreregulatoriske rammer. Basert på disse avklaringer vil aktørens operative og pragmatiske lederskap være strukturert av individets egne evner til å tilpasse eget lederskapshandlinger de strukturerende krefter som følger av kontekst, og hevde sine interesser innenfor den samlede konteksten. 

Valg av konkret innovasjonstilnærming strukturerer aktørenes handlinger i form av klok ledelse i innovasjonsprosessen sammen, men også i tilknyttede rolle i den organisasjonen de tilhører og som avgir ressurs til innovasjonsprosessen. Dette fordi det mellom aktørene som er involverte i planlegging og innovasjon, og de strukturerende kreftene er gjensidig påvirkning (Amdam, 2019: 2). De ulike aktørene sine perspektiver og handlemåter blir i samarbeidsdrevne innovasjonsprosesser påvirket og strukturert av prosessen, til like med de organisasjoner som opprinnelig representerer i prosessen. Derfor blir det avgjørende for handlingskapasiteten til slike samarbeid at samarbeidene oppnår både legitimitet hos aktørene og i samfunnet (Healey, 2003 i Amdam, 2019:2).  

Sektor- og nivåovergripende utviklingsarbeid må i stor grad legitimere sin egen suksess integrert i prosessen (Amdam 2005, 2011). Dette kan skje gjennom en kontinuerlig evalueringen av oppnådde verdier, der partnerskapet ledes i en læringsspiral basert på relevant kunnskap som samles, drevet av den normative legitimitet knyttet til situasjonen og de enkelte parters institusjonelle søyler som legitimerer deltakelse, kunnskap, prosesser, handlinger og verdier som skapes. 

Kapasitetsbygging individuelt og i partnerskapet øker når spiralen brer om seg, og minsker med fare for å implodere om utviklingen over tid er negativ. En kapasitetssvekkelse individuelt og i partnerskap vil gjøre partnerne mindre innstilt på samarbeid gjennom partnerskap. Aktørenes samspill vil over tid gi strukturer med institusjonelle trekk der handlingene ikke bare blir preget av aktørenes egennytte, men også av de strukturerende institusjonelle kreftene i samfunnet. 

Felles grunnlag for politikk vil over tid strukturere institusjonelle visjoner og mål gjennom juridiske diskurser aktørene imellom, basert på tolkning av signaler for regulering og behov for dagsordensetting lokalt i en gitt kontekst. Med bakgrunn i dette utformes visjon og misjon som strukturerer det videre arbeid. Med bakgrunn i slik regulatorisk legitimitet, struktureres planlegging som redskap for strategisk mobilisering av ressurser og vilje til videre utvikling sammen for å løse vanskelige og gjenstridige problemer.

Kognitiv legitimitet oppnås basert på moralske og normative avveininger for hva som er akseptabelt i gitt kontekst. Kognitiv legitimitet strukturer valg av taktisk metode for hvordan utviklingsarbeidet skal skje, her innovasjonsprosess, gjennom politisk/ etiske diskurser og prosedyreregulatoriske forhandlinger. Klokt lederskap krever en helhetlig tilnærming, og forståelse av hva de ulike undersystemer krever av kunnskap for strategisk tilpasset handling som bygger tillit i form av demokratisk legitimitet ved faktisk utøvelse. 

Samfunnets styring utgjør en fungerende helhet, der planlegging på institusjonelt, strategisk, taktisk og operativt nivå integrerer handlinger fra ulike prosesser slik at helheten kan fungere sammen, og kan forstås rasjonelt i en gitt kontekst. Samfunnet som helhet dannes og sikres overlevelse over tid gjennom legitimitet i regler, prosesser og resultater i tråd med samfunnets forventninger til kultur og tradisjon. «Uten moralsk legitimitet mister retten sin oppslutning i samfunnet – i verste fall med den konsekvens at borgerne slutter å adlyde loven» (Evensen, 2017). 

Den «allmenne rettsoppfatning» er et ulovfestet rettsprinsipp i demokratiske samfunn.  Ved forvaltning av rettsregler sier denne ulovfestede regel at lovhjemmel alene ikke er tilstrekkelig. I tillegg til lovhjemmel kreves en moralsk og verdimessig begrunnelse. Slik foreligger det både et legalitetskrav og et legitimitetskrav ved bruk av rettsregler og virkemidler, der praksis over tid virker dannende for nye formelle rettsregler. 

Legaliteten ivaretas ved at fagfolk utformer forslag til regler, og folkevalgte vedtar disse. Legitimiteten vurderes av befolkningen, eventuelt hvordan den som skal bruke rettsregel tror eller opplever at befolkningen oppfatter bruken av legalitet som rimelig. Dette er slik et uttrykk som speiler følelser, verdimessige oppfatninger eller bevissthet av hva som er den rettferdige løsningen. Ved dom speiles gjeldende rett. Den allmenne rettsoppfatning vil komme til uttrykk i vurderingene for dom og vil over tid kunne flytte rettspraksis, og endre lover ved revidering. Lov er slik ikke en statisk størrelse sett over tid, men en midlertidig posisjon knyttet til status på et gitt tidspunkt og som del av en større paradigmeforståelse.  

Ordet allmenn benyttes ofte som et uttrykk for hva et flertall mener, men kan også forstås som hva folket mener i motsetning til en elite eller ledelsen. I demokratiet oppfatter vi allmennheten som knyttet til flertallet av interessenter i en sak.  Dette begrepet er rimelig å trekke inn i utviklingen av nye former for samfunnsstyring, da rettsregler utvikles i etterkant av praksis. Nye regler kommer til gjennom at praksis utfordrer dagens regler, eller etablerer ny praksis som tidligere ikke har vært lovregulert.

Politikkutvikling kan slik sees som utvikling av regulering av samfunnsstyring gjennom rettsliggjøring av praksis i tråd med den allmenne rettsoppfatning. Politikkutviklingen drives frem av hva flertallet ser seg tjent med, eller av hva lovgiver tror innbyggerne vil se seg tjent med av regulering for å sikre bedre rettstrygghet, forutberegnelighet, transparens og kontroll med samfunnsstyringen. 

Avhengig av vitenskapsteoretisk posisjon bestemmes det om det er helheten eller deler av helheten som studeres, og på hvilken måte. Dette strukturerer samspillet mellom planlegger og den som det planlegges for, og hva som vurderes som relevant kunnskap til å opplyse årsak-virkningsforhold.  I en slik forståelse skapes det ulike krysspress som kan forstås som kampen mellom optimalisering av ego- versus øko-interesser (Scharmer). Klokt lederskap blir slik sett som ulike typer maktutøvelse (Lukes, 2007) innenfor gjeldende kontekst, for aktøren ordfører der gjennomslag for interesser følger maktens rasjonaliteter (Flyvbjerg). 

Innovasjon og planlegging har til felles at de er handlingsrettede, og at de har som formål å omsette kunnskap til handling (Amdam, 2019:135). Jacobsen (1964 i Amdam, 2011:52) sier politikk kan oppfattes som en aktivitet som går ut på å formulere problemstillinger, prøve å få problemstillingene aksepterte som bindende og eventuelt få organisert kontinuerlig problemløsende aktiviteter rundt dem. I forlengelse av denne definisjonen kan en se Lundqvist (1976 i Amdam, 2011:52) sin definisjon av planlegging som en fremtidsrettet prosess der aktørene søker å oppnå kontroll over omgivelsene for slik å kunne gjennomføre intensjonene sine. Å finne frem til den mest effektive handling som kan skape de sosiale verdier som visjonen tar utgangspunkt i, er slik det overordnede mål med den reflekterende prosess som ligger til grunn for klokt lederskap utøvd av aktør. 

Planlegging og politikk kan sees som form for sannhetssøkende virksomhet, der kunnskapen en finner i prosessen legges til grunn som sann, styrer formulering av mål og virker bestemmende for godkjente løsningsalternativ.

Politikk og planlegging kan å være former for meningsskapende prosesser, der en person eller grupper av interessenter gjennom planlegging og politikkutforming påvirker andre mennesker gjennom overtaling, forhandling, hestehandel og likende slik at ens egne synspunkter og standpunkter får tilslutning. I den første formen går en fra planlegging til samhandling gjennom kunnskap-makt-handling, mens en i den andre formen går fra planlegging til samordning, gjennom makt-kunnskap-handling (Amdam). 

Disse tradisjonene benyttes i ulike prosesser i det offentlige, der den første formen brukes i kommunikative prosesser med sikte på sosial transformasjon, mens den meningsskapende prosessen omtales som instrumentell planlegging med mål sosial styring (Friedmann, 1987), og er nært knyttet til maktforvaltning i ulike former (Lukes, 2014). 

I den første formen stiller dette krav til ordførers evne til å fremme dialog med interessenter og innbyggere gjennom kommunikative ferdigheter, der ordfører aktivt praktiserer teknikker for maktlikeverd, og partene innordner seg begrunningstvang av forslag og tilslutning til beste argument (Habermas ).

En slik prosess forutsetter at alle viktige aktører er representerte, at de er legitime representanter for de som de taler på vegne av, at de er kompetente og likeverdige i stand til å representere, at de er interesserte i å komme til felles forståelse og enighet med hverandre, og at alle har samme grad av innflytelse gjennom deltakelse i dialogen. De må kunne innrømme feil og skifte oppfatning der de møtes av et bedre argument, som krever at alle antakelser og ytringer må kunne kritiseres og diskuteres. Det de sier til hverandre må være sant og inneholde fullstendige fakta, ekte i betydning av at en står for det en sier og er pålitelig, og rett i forhold til gjeldende normer, regler, planer mm, på en slik måte at innholdet er forståelig for alle.  Målet med prosessen er å få til individuell og kollektiv kapasitetsbygging. 

I den andre formen kan aktøren i stor grad handle ut ifra sin egen maktbase, i prosesser preget av makt til å definere dagsorden, hvordan se utfordringene og hva som skal være akseptable løsninger, forhandle, mekle, hestehandle og overtale de andre involverte parter og interessenter. 

De ulike politikkutviklingstradisjonene er dikotome i faktiske situasjoner, og setter slik krav til ulike typer kompetanse hos leder, og en bevisst utøvelse gjennom selvledelse hva en tar i bruk når for på best mulig måte påvirke andre gjennom egne ledelseshandlinger i spesifikk kontekst. Som ordfører må en kunne drive politikkutvikling langs begge disse former, og balansere når en er best tjent med handlinger i de ulike tradisjoner.  

 Skrevet av Ann-Heidi Paulsen Orvik. Alle rettigheter eies av Demokratitanken AS, og er beskyttet av Åndsverkloven.